Tingen er at jeg er psykisk syk. Ja, veldig psykisk syk. Det finnes vel knapt en lege der ute som i sin villeste fantasi tror at jeg har noe forbedringspotensiale. Men det plager meg ikke. Det var jo ikke som at jeg en dag våknet opp og forbannet meg selv for at jeg hadde det så vondt. Når du alltid har det jævlig og alltid har hatt det jævlig så blir det en sinntilstand som alt annet.
Katten min er i det rastløse hjørnet nå. Hun hopper som en gaselle over gulvet i den lille leiligheten vår. Hun er helt oransje og ikke enda ett år gammel. Den gangen da jeg fant henne, var hun veldig skadet. Jeg plukket henne opp fra gaten, tynn, skitten i pelsen og redd, og kalte henne Siv. Jeg ga henne et hjem. Jeg kunne se at hun var skadet som meg, kanskje det var derfor jeg ble så glad i henne? Derfor jeg begynte å elske henne? Var det fordi hun var så skadet, at hun hundrevis av ganger hadde reddet livet mitt? Når jeg satt der med pilleglasset i ene hånden og spriten i den andre, og hun så opp på meg med de vakre grønne øynene sine. Som om hun spurte "hvem skal da gi meg mat?"
I starten var det faktisk litt skummelt. For min virkelighetsoppfatning samsvarer jo ikke alltid med andres. Jeg fikk det for meg at hun var en reinkarnasjon av min far. Min far som forsvant alt for tidlig og gjorde at jeg måtte oppdra mine to yngre brødre.
Siden ingen var der til å passe på meg, skapte jeg et univers av folk som tok vare på meg, men de var ikke alltid så snille, og når de ble veldig, veldig slemme, måtte jeg til legen som ga meg masse piller, og alle rundt meg var lei seg og snakket til meg på en ny måte.
Men dette er jo bare psykologprat. En digresjon fra mitt forhold til Siv. For jeg elsker Siv. Det er faktisk godt å kunne si det, for alle andre jeg har elsket har bare forsvunnet. Siden mine brødre forsvant har jeg ikke elsket et annet menneske.
Jeg blir litt sliten av å tenke på dette og tenner opp en røyk. Det går 3 sånne her pakker om dagen, og det er kanskje den fineste hobbyen jeg har. Jeg kommer meg nemlig ikke så mye ut av huset. Utenom psykologdamen jeg går til en dag i uka, er den eneste vennen min en dopdealer. Og her kommer det morsomme: det er jeg som forsyner ham med dop. Så egentlig er det vel jeg som er dopdealeren.
Siv skjønner nok ikke så mye av det. Alt hun forstår er at det kommer en mann til meg en dag i uka og gir meg masse penger i bytte mot en pose med en apoteklogo på. Han er veldig glad i Siv, jeg tror også han faktisk er glad i meg. En gang tok han meg i hånden sånn som man gjør på film og stirret meg inn i øynene, jeg ventet nesten på at musikken skulle starte i bakgrunnen. I mangel på musikk lagde jeg litt te til oss.
Siv har kommet seg opp på kjøkkenbenken, det betyr at hun vil ha snacks. Jeg fikk penger i går og hun vet det veldig godt at skapet er fylt opp av den gode maten. Jeg fyller opp matskålen hennes og legger meg ved siden av henne mens hun spiser. Hun spiser grådig i store jafs, og hvis jeg stryker henne over nakken maler hun, kanskje den fineste lyden jeg vet. Ja, det er den fineste lyden jeg vet.
Siv er en så smart skapning, for hun sparer alltid litt til slutt. Så, for å si takk, kommer hun bort til meg, slikker meg på øret og jeg stryker henne fra nakken og ned. Det er bare sånn hun liker å bli kost på. Andre katter jeg har truffet liker å bli kost på under haken, eller bak øret, men Siv blir fornærmet hvis jeg koser på henne på en annen måte.
Vi blir liggende sånn en stund, vi to. Jeg røyker filtersigaretter og hun ligger på brystet mitt. Jeg tenker på faren min, om Siv er faren min gjenskapt eller om han skal komme tilbake og hente meg som han lovet. Ta meg med vekk herfra. Vise meg den kjærligheten som han viste meg før. Den kjærligheten som Kristoffer ville vise meg, men som kun er forbeholdt min far og Siv.
Jeg blir trist og pluselig så ensom, tårene kommer, ja, jeg hadde jo ventet på det. Siv tar vare på deg, ikke glem det. Hvis katter kan elske noen, så elsker Siv deg. Du må ikke gråte, det er mange som ikke blir elsket i det hele tatt.
Siv vil ut, og jeg blir med henne. Jeg vil ikke sitte ensom her inne. Jeg bor på Nygårdshøyden, der er det masse studenter. Smarte folk som snakker om smarte ting. De ser meg ikke der jeg går, jeg er usynlig, men de ser Siv, smiler til henne, og i mine fantasier smiler de til meg og sier at jeg er fin.
Kanskje det er mitt behov for å bli sett eller høre stemmen hans, men jeg bestemmer meg for å gå å se om Kristoffer er i parken.
Parken er fylt av trær som har grønne blader på seg, solen står høyt på himmelen og gjør det vanskelig å se. Pykologen min har sagt at andre mennesker blir fylt av glede når de får sol i ansiktet, når trærene blir grønne, når de kjenner lukten av sommer. Men mitt sinn er avskåret fra alt dette.
Parken kryr av mennesker. De snakker, ler, noen skjelver litt. En mann roper ut "dop!" og en høy mann klapper ham forsiktig på armen. De måler hverandre litt opp og ned som i en gammel western - Er den god? spør han til slutt.
- Det kribler i armen når du setter den.
Penger skifter hender og blikkene deres møtes igjen, mindre fiendtlig denne gangen.
- Hasj, hasj, god hasj? spør en innvandrer som kommer gående mot meg.
Jeg rister på hodet. Kristoffer har fortalt meg at innvandrerne som selger hasj tar den i mikrobølgovnen og skraper av cannabisoljen og røyker den selv. For dermed å selge hasjen nærmest uten noe cannabisolje igjen.
Innvandreren fortsetter å reklamere entusiastisk for produktet sitt. Jeg blir stående og tenke litt over hvordan han kan være så entusiastisk for produktet sitt når han vet det er dårlig. Tankerekken min blir forstyrret av et stort smil som står foran meg. Jeg forstår med en gang at det er han, fordi han holder en viss distanse. Når folk kommer for nærmere blir jeg bare redd. Kristoffer har skjønt det, og han står en god meter ifra meg, med det min psykolog har fortalt meg er et varmt smill.
- Hei, sier han litt usikkert.
Jeg beveger meg litt nærmere.
- Varene går unna. Når får du skaffet mer?
- På onsdag, det vet du. Alltid onsdag. Da er jeg hos legen.
- Jeg har savnet deg.
- Og Siv har savnet deg.
Vi begynner å gå rolig bortover mot benkene der det sitter mange andre folk. Flere kommer bort til Kristoffer på veien. De håndhilser, han spør hvordan det går. De spør hva han har. Valium, sobril og svart nepal. 3 blå for hundre? Prisen er alltid det. Tenk hvor mye jeg kunne tjent hvis jeg stod her og solgte medisinene mine selv. Men hva da med Kristoffer? Ville jeg mistet ham? Han er min eneste venn, utenom Siv. Jeg savner Siv.
Det flommer over av folk etter at vi setter oss på den ene benken. Folk generelt er glade, kanskje det er solen, eller kanskje det er bra heroin i parken. Det spiller ikke noen rolle for meg, så lenge folk er glade, smiler og tar vare på kattene.
- 3 for 100, Kristoffer sier det hele tiden. Han tar folk i hånda, spør hvordan det går. De som ser litt syke ut klapper han på skulderen og forteller at han hadde blitt arrestert i forrige uke.
- Jeg ble tatt med 2 gram svart afghan, 5 av den du fikk i forrige uke, den jeg bare rullet sammen som en ball og røyka sånn 0,2 om dagen og ble pisseskjev.
Det andre nikker og ler.
- Så fant de 100 blåe og en god pose sobril også.
- Da må du jo inn! roper jeg ut og alle stirrer litt rart på meg. Det stikker så vondt, så vondt i brystet idet jeg sier det.
- Det er endel av gamet, det vettu. Det er jo en risiko man løper når man velger denne type arbeid.
De andre nikker i kor. Spør om han har noe nepal. 150 for grammet tenker jeg. Han kjøper 2 for 300. Han skal nok bare ha noe å slappe av litt med når han har satt "friskmeldingen" sin. Å røyke litt i heroinrus gjør alt bare mye deiligere.
- Takk skal du ha, Kristoffer. De klemmer litt sånn som gangsterne gjør på film og sier at de er glad i hverandre.
Kristoffer er helt klart den snilleste personen i hele parken. Mens andre roper, bråker og er spydige, så tar han seg tid til å snakke med kundene sine, spøke, fortelle historier.
Overalt rundt meg foregår det salg og bruk av kjemiske stoffer. Noen få selger, mange kjøper. Det er da jeg skjønner hvordan dette systemet fungerer. Ihvertfall med heroin. Ja, det vil si, jeg skjønner ikke hvordan det foregår på toppen, men her i parken. Jeg gjetter at de som bruker heroin kjøper et gram til 600 kroner, deler det opp og selger pakker på 0,1 gram for 200 stykket. Så tar de sin "friskemelding" og gjør det samme neste dag.
Jeg har sniffet heroin etpar ganger. Jeg ble litt avslappet av det, og ting gikk veldig sakte, alt ble bare rolig. Når Kristoffer fant det ut, ble han veldig sint. Han hadde skutt heroin i ett år og hadde nå klart å gå over til subutex. Han hadde planene klare, begynne på yrkesskole, få seg en jobb. Helt til han ble arrestert, da gikk de planene i vasken.
Etter lang tid og mange solgte piller reiser jeg meg rastløst.
- Hvor skal du? Kristoffer spretter opp, men rygger litt da han skjønner at han er for nærme.
Jeg svarer ikke, legger bare hodet på skakket og stirrer på det brune håret hans.
- Jeg kan trenge en pause. Skal vi finne et rolig sted å fyre en spliff?
Jeg har ikke noe bedre å gjøre, det er mange timer til Siv kommer tilbake og enda flere timer til True Blood begynner på TV.
Vi begynner å gå lengre nedover i parken, bort fra folkene, og finner oss en rolig plass med en benk under et tre.
Mens han blander hasjen med tobakken blir jeg sittende å studere ham. Jentene fra Paradise Hotel ville nok sagt at han var pen, med sitt litt kurdiske utseende, nøttebrune øyne, skjeggstubber som mange jenter syntes er fint på gutter sørfra.
Han tar noen trekk og sender den bort til meg. Sånn går den frem og tilbake noen ganger helt til virkningen kommer. Ubehag. Vonde minner. Ensomme katter. Men jeg prøver å holde det ute. Følge med på samtalen. Han forteller at politiet lot ham beholde subutexen sin når han var på stasjonen. Han var jo skikkelig dårlig, så han spør om å ta seg en tur på do og der legger han subutexen under tungen.
- Det blir nok hardt å bli nykter når jeg skal sone, begynner han etter litt.
- Hvem skal da besøke meg hver onsdag, din idiot! roper jeg og slår ham vilt mot brystet. Han beveger seg ikke, sitter der som en stein. Jeg slår ham bare hardere.
Katten min er i det rastløse hjørnet nå. Hun hopper som en gaselle over gulvet i den lille leiligheten vår. Hun er helt oransje og ikke enda ett år gammel. Den gangen da jeg fant henne, var hun veldig skadet. Jeg plukket henne opp fra gaten, tynn, skitten i pelsen og redd, og kalte henne Siv. Jeg ga henne et hjem. Jeg kunne se at hun var skadet som meg, kanskje det var derfor jeg ble så glad i henne? Derfor jeg begynte å elske henne? Var det fordi hun var så skadet, at hun hundrevis av ganger hadde reddet livet mitt? Når jeg satt der med pilleglasset i ene hånden og spriten i den andre, og hun så opp på meg med de vakre grønne øynene sine. Som om hun spurte "hvem skal da gi meg mat?"
I starten var det faktisk litt skummelt. For min virkelighetsoppfatning samsvarer jo ikke alltid med andres. Jeg fikk det for meg at hun var en reinkarnasjon av min far. Min far som forsvant alt for tidlig og gjorde at jeg måtte oppdra mine to yngre brødre.
Siden ingen var der til å passe på meg, skapte jeg et univers av folk som tok vare på meg, men de var ikke alltid så snille, og når de ble veldig, veldig slemme, måtte jeg til legen som ga meg masse piller, og alle rundt meg var lei seg og snakket til meg på en ny måte.
Men dette er jo bare psykologprat. En digresjon fra mitt forhold til Siv. For jeg elsker Siv. Det er faktisk godt å kunne si det, for alle andre jeg har elsket har bare forsvunnet. Siden mine brødre forsvant har jeg ikke elsket et annet menneske.
Jeg blir litt sliten av å tenke på dette og tenner opp en røyk. Det går 3 sånne her pakker om dagen, og det er kanskje den fineste hobbyen jeg har. Jeg kommer meg nemlig ikke så mye ut av huset. Utenom psykologdamen jeg går til en dag i uka, er den eneste vennen min en dopdealer. Og her kommer det morsomme: det er jeg som forsyner ham med dop. Så egentlig er det vel jeg som er dopdealeren. Siv skjønner nok ikke så mye av det. Alt hun forstår er at det kommer en mann til meg en dag i uka og gir meg masse penger i bytte mot en pose med en apoteklogo på. Han er veldig glad i Siv, jeg tror også han faktisk er glad i meg. En gang tok han meg i hånden sånn som man gjør på film og stirret meg inn i øynene, jeg ventet nesten på at musikken skulle starte i bakgrunnen. I mangel på musikk lagde jeg litt te til oss.
Siv har kommet seg opp på kjøkkenbenken, det betyr at hun vil ha snacks. Jeg fikk penger i går og hun vet det veldig godt at skapet er fylt opp av den gode maten. Jeg fyller opp matskålen hennes og legger meg ved siden av henne mens hun spiser. Hun spiser grådig i store jafs, og hvis jeg stryker henne over nakken maler hun, kanskje den fineste lyden jeg vet. Ja, det er den fineste lyden jeg vet.
Siv er en så smart skapning, for hun sparer alltid litt til slutt. Så, for å si takk, kommer hun bort til meg, slikker meg på øret og jeg stryker henne fra nakken og ned. Det er bare sånn hun liker å bli kost på. Andre katter jeg har truffet liker å bli kost på under haken, eller bak øret, men Siv blir fornærmet hvis jeg koser på henne på en annen måte.
Vi blir liggende sånn en stund, vi to. Jeg røyker filtersigaretter og hun ligger på brystet mitt. Jeg tenker på faren min, om Siv er faren min gjenskapt eller om han skal komme tilbake og hente meg som han lovet. Ta meg med vekk herfra. Vise meg den kjærligheten som han viste meg før. Den kjærligheten som Kristoffer ville vise meg, men som kun er forbeholdt min far og Siv.
Jeg blir trist og pluselig så ensom, tårene kommer, ja, jeg hadde jo ventet på det. Siv tar vare på deg, ikke glem det. Hvis katter kan elske noen, så elsker Siv deg. Du må ikke gråte, det er mange som ikke blir elsket i det hele tatt.
Siv vil ut, og jeg blir med henne. Jeg vil ikke sitte ensom her inne. Jeg bor på Nygårdshøyden, der er det masse studenter. Smarte folk som snakker om smarte ting. De ser meg ikke der jeg går, jeg er usynlig, men de ser Siv, smiler til henne, og i mine fantasier smiler de til meg og sier at jeg er fin.
Kanskje det er mitt behov for å bli sett eller høre stemmen hans, men jeg bestemmer meg for å gå å se om Kristoffer er i parken.
Parken er fylt av trær som har grønne blader på seg, solen står høyt på himmelen og gjør det vanskelig å se. Pykologen min har sagt at andre mennesker blir fylt av glede når de får sol i ansiktet, når trærene blir grønne, når de kjenner lukten av sommer. Men mitt sinn er avskåret fra alt dette.
Parken kryr av mennesker. De snakker, ler, noen skjelver litt. En mann roper ut "dop!" og en høy mann klapper ham forsiktig på armen. De måler hverandre litt opp og ned som i en gammel western - Er den god? spør han til slutt.
- Det kribler i armen når du setter den.
Penger skifter hender og blikkene deres møtes igjen, mindre fiendtlig denne gangen.
- Hasj, hasj, god hasj? spør en innvandrer som kommer gående mot meg.
Jeg rister på hodet. Kristoffer har fortalt meg at innvandrerne som selger hasj tar den i mikrobølgovnen og skraper av cannabisoljen og røyker den selv. For dermed å selge hasjen nærmest uten noe cannabisolje igjen.
Innvandreren fortsetter å reklamere entusiastisk for produktet sitt. Jeg blir stående og tenke litt over hvordan han kan være så entusiastisk for produktet sitt når han vet det er dårlig. Tankerekken min blir forstyrret av et stort smil som står foran meg. Jeg forstår med en gang at det er han, fordi han holder en viss distanse. Når folk kommer for nærmere blir jeg bare redd. Kristoffer har skjønt det, og han står en god meter ifra meg, med det min psykolog har fortalt meg er et varmt smill.
- Hei, sier han litt usikkert.
Jeg beveger meg litt nærmere.
- Varene går unna. Når får du skaffet mer?
- På onsdag, det vet du. Alltid onsdag. Da er jeg hos legen.
- Jeg har savnet deg.
- Og Siv har savnet deg.
Vi begynner å gå rolig bortover mot benkene der det sitter mange andre folk. Flere kommer bort til Kristoffer på veien. De håndhilser, han spør hvordan det går. De spør hva han har. Valium, sobril og svart nepal. 3 blå for hundre? Prisen er alltid det. Tenk hvor mye jeg kunne tjent hvis jeg stod her og solgte medisinene mine selv. Men hva da med Kristoffer? Ville jeg mistet ham? Han er min eneste venn, utenom Siv. Jeg savner Siv.
Det flommer over av folk etter at vi setter oss på den ene benken. Folk generelt er glade, kanskje det er solen, eller kanskje det er bra heroin i parken. Det spiller ikke noen rolle for meg, så lenge folk er glade, smiler og tar vare på kattene.
- 3 for 100, Kristoffer sier det hele tiden. Han tar folk i hånda, spør hvordan det går. De som ser litt syke ut klapper han på skulderen og forteller at han hadde blitt arrestert i forrige uke.
- Jeg ble tatt med 2 gram svart afghan, 5 av den du fikk i forrige uke, den jeg bare rullet sammen som en ball og røyka sånn 0,2 om dagen og ble pisseskjev.
Det andre nikker og ler.
- Så fant de 100 blåe og en god pose sobril også.
- Da må du jo inn! roper jeg ut og alle stirrer litt rart på meg. Det stikker så vondt, så vondt i brystet idet jeg sier det.
- Det er endel av gamet, det vettu. Det er jo en risiko man løper når man velger denne type arbeid.
De andre nikker i kor. Spør om han har noe nepal. 150 for grammet tenker jeg. Han kjøper 2 for 300. Han skal nok bare ha noe å slappe av litt med når han har satt "friskmeldingen" sin. Å røyke litt i heroinrus gjør alt bare mye deiligere.
- Takk skal du ha, Kristoffer. De klemmer litt sånn som gangsterne gjør på film og sier at de er glad i hverandre.
Kristoffer er helt klart den snilleste personen i hele parken. Mens andre roper, bråker og er spydige, så tar han seg tid til å snakke med kundene sine, spøke, fortelle historier.
Overalt rundt meg foregår det salg og bruk av kjemiske stoffer. Noen få selger, mange kjøper. Det er da jeg skjønner hvordan dette systemet fungerer. Ihvertfall med heroin. Ja, det vil si, jeg skjønner ikke hvordan det foregår på toppen, men her i parken. Jeg gjetter at de som bruker heroin kjøper et gram til 600 kroner, deler det opp og selger pakker på 0,1 gram for 200 stykket. Så tar de sin "friskemelding" og gjør det samme neste dag.
Jeg har sniffet heroin etpar ganger. Jeg ble litt avslappet av det, og ting gikk veldig sakte, alt ble bare rolig. Når Kristoffer fant det ut, ble han veldig sint. Han hadde skutt heroin i ett år og hadde nå klart å gå over til subutex. Han hadde planene klare, begynne på yrkesskole, få seg en jobb. Helt til han ble arrestert, da gikk de planene i vasken.
Etter lang tid og mange solgte piller reiser jeg meg rastløst.
- Hvor skal du? Kristoffer spretter opp, men rygger litt da han skjønner at han er for nærme.
Jeg svarer ikke, legger bare hodet på skakket og stirrer på det brune håret hans.
- Jeg kan trenge en pause. Skal vi finne et rolig sted å fyre en spliff?
Jeg har ikke noe bedre å gjøre, det er mange timer til Siv kommer tilbake og enda flere timer til True Blood begynner på TV.
Vi begynner å gå lengre nedover i parken, bort fra folkene, og finner oss en rolig plass med en benk under et tre.
Mens han blander hasjen med tobakken blir jeg sittende å studere ham. Jentene fra Paradise Hotel ville nok sagt at han var pen, med sitt litt kurdiske utseende, nøttebrune øyne, skjeggstubber som mange jenter syntes er fint på gutter sørfra.
Han tar noen trekk og sender den bort til meg. Sånn går den frem og tilbake noen ganger helt til virkningen kommer. Ubehag. Vonde minner. Ensomme katter. Men jeg prøver å holde det ute. Følge med på samtalen. Han forteller at politiet lot ham beholde subutexen sin når han var på stasjonen. Han var jo skikkelig dårlig, så han spør om å ta seg en tur på do og der legger han subutexen under tungen.
- Det blir nok hardt å bli nykter når jeg skal sone, begynner han etter litt.
- Hvem skal da besøke meg hver onsdag, din idiot! roper jeg og slår ham vilt mot brystet. Han beveger seg ikke, sitter der som en stein. Jeg slår ham bare hardere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar