Iskald

Alt virker så veldig tungt. Så uoppnåelig, så vanskelig, men på en absurd måte. Alt dette meningsløse maset som bare skriker inni hodet mitt. Merkelig var det jo også, at alt kunne bli sånn bare av noen små piller. Så små piller som kan gjøre så mye med kroppen din. For jeg må ta dem, det er enten det eller sprøyter og jeg hater sprøyter. Zyprexa, Lyrica, Vival. Alt dette for å holde meg nede, unngå at jeg gjør noe dumt, kutter meg på armene eller henger meg med beltet. Det føles som et dagsprosjekt bare å komme meg ut av senga. Dette eller ingenting, opp bærer det. Så kommer svimmelheten, tørken i munnen, litt ustø, men det skal gå. Så meningsløst det er å stå opp når jeg veit at jeg uansett snart går og legger meg igjen. Så komplett idiotisk. Imovane på imovane, litt til nå så får du sove. Men jeg vil jo ikke sove, jeg sover så lenge og drømmer så vondt. Drømmer om stålull, om skitne negler. Om øgler og små hvite piller.

Ute er det høst, det er i hvert fall oransje, veggene er stygge og uttrykksløse. Det er sånn endestasjonen ser ut. Det er her det begynner, og det er her det slutter, med en liten pause i midten, en skitten pause. Jeg er uten håp, bare som en fargeløs masse som former mønstre, jeg ser ikke menneskene her jeg går, jeg hører skrittene men ser ingen ting. Det er ikke noe som er verdt å se. Ingen overraskelser. Dette er endestasjonen, herfra går det ingen tog. Bare tomheten står igjen og den apatiske måten å bevege seg på, som om ingenting kommer til å overraske meg uansett. Kan ikke bare noen gi meg en klem? Et kyss? Jeg vil kjenne varme, for jeg fryser sånn, jeg er så innmari kald. Kald og tom. Og skitten.

De doper meg ned og jeg går her som en zombi. En skapning som ikke er levende, men heller ikke død. Jeg kan ikke dø, jeg har forsøkt å kutte meg opp, forsøkt å spise piller, men jeg er udødelig. Jeg er tvunget til å leve til den bitre slutten. Når det ikke er noe igjen, da dør jeg.

Jeg setter meg ned og fyrer opp en sigarett. Blåser ut som om det skal bety noe, som at jeg blir renset på en måte. Som om alt bare kunne blåses ut og jeg kunne bli fylt med varme som erstattet denne isende kulden.
En mann setter seg ned ved siden av meg, jeg kan høre pusten hans, han lukter som den slemme legen. En gang beit jeg ham i armen, sånn at han kunne få kjenne på smerten jeg kjenner i kroppen. Kanskje han ville forstå. Kanskje han ville slutte å gi meg disse forferdelige medisinene. Men han sluttet ikke, han sendte meg på isolatet og kastet nøkkelen. Han måtte sy mange sting og jeg kan se arret på armen hans, som et merke av meg, noe han kan huske meg for resten av livet. Kanskje han tenker seg om neste gang han gjør dette mot noen andre. Jeg biter når jeg er truet. Jeg har bitt andre før ham.

Jeg forteller ham at jeg vil slutte på medisinene.
Først må du bli snill, svarer han, og han ler vulgært slik at de gule tennene hans stikker fram og han gjør seg klar til å ta en bit av meg.
Jeg lover at jeg skal være snill, jeg lover, mens han stille forvandler seg til en øgle.

Slik er det blitt. Min lengsel ettter å bli holdt rundt er blitt en diagnose i seg selv og dermed endel av problemet. Dette kan bare løses av de små runde pillene. Selv om jeg hater dem, fordi de gjør meg så søvnig. Alt jeg vil er å bli holdt rundt, men det kan ikke legen hjelpe meg med der han omgjør seg til et krypdyr. Alt han vil er å lime en diagnose i ansiktet mitt, for å gjøre alt så mye enklere, hvis jeg blir en A4pasient. For jeg vet det, jeg vet det ingen andre tørte å si, alle de andre som er i lommen på legemiddelindustrien, jeg vet det, men jeg sier ingenting høyt, for da ville de straffe meg med tyngre medisiner. Og jeg vil ikke diskutere videre med ham, jeg er altfor søvnig.

Jeg har vært søvnig i mange år nå. Leger har kommet og gått, ingen har sett meg inn i øynene og sagt at jeg er fantastisk, ingen har kysset meg på pannen, ingen har sagt det jeg trengte å høre. Det hadde ikke engang behøvd å være sant, jeg kunne gjennomskuet det som en løgn og alikevel reist meg fra denne stolen. Bare én klem, bare ett kyss. Det er alt jeg hadde trengt. Jeg er ikke kravstor, jeg vil bare kjenne meg som et menneske igjen. Jeg vil kjenne at kroppen min er verdt at noen tar vennlig i den, over klærne mine. Det har vært så veldig lenge siden nå. Siden mamma var her. Hun kunne ikke beskytte meg lenger, det var ingen som kunne beskytte meg for disse ondskapsfulle skapningene, det var bare meg igjen i verden og det begynte å bli fryktelig ensomt.

Legen gjør ikke det jeg ber ham om. Han er en ond skapning, han fortsetter tvangsmedisinering og overhører alt jeg ber om. At han kan tro at jeg vil bli frisk av det, de har jo forsøkt i mange år! Selvfølgelig hjelper det ikke. Man kan ikke bli frisk hvis kuren består i å ha det vondt. Smerte fører til mer smerte. Du må ha det bra for å få det bra.

Henvendt til legen: Du kan bare ta en bit av meg. Jeg vil føle av blodet strømmer igjennom meg, at jeg kjenner smerte og varme fra blodet. Spis av meg så jeg kan kjenne meg menneskelig. Det er en god måte å dø på, mette et sultent rovdyr.

Men han biter meg ikke, faktisk blir han bare borte. Fløy han? Igjen sitter jeg her så søvning, men jeg vil ikke sove, for da kommer marerittene tilbake. Jeg drømmer at jeg er den siste igjen på jorden og jeg føler meg så ensom. Jeg drømmer om noen som tar i meg, i kroppen min, hardt, mens hodet mitt er et annet sted. Jeg er den siste på jorden, og jeg er så ensom, alene, ensom, forlatt, bare meg.

Det er bare redsel og frykt igjen nå, det er alt som er igjen av meg. Alt som holder meg våken, som holder kroppen i en konstant panikk, en tom kropp. Skulle ønske jeg ikke var så redd, at kroppen gjorde som jeg ba den om og at jeg ikke så farer overalt. Hadde det ikke vært for angsten hadde jeg sovnet her jeg sitter, med sneipen i munnen. Kanskje likså greit. Så tenner jeg ikke på huset.

De kaller meg selvsentrert, men jeg veit hva jeg virkelig er. Jeg er en grå masse som beveger meg i takt med veggen. Jeg er alt som er galt i verden. Jeg er senter for all lidelse. Jeg er sånn du ikke ønsker å ende opp. Jeg er ikke en ung jente lengre, jeg er fjernet, tatt ifra meg selv, som en abort. Det er dette de kaller behandling. Å bli bedre gjennom å ha det vondt. Kjempevondt.

En gutt gir meg en kaffekopp. Før likte jeg lukten og smaken av kaffe. Nå lukter den ingenting. Før varmet den brystet mitt, nå kjenner jeg ikke igjen brystet mitt lengre.
Jeg vil jo bare ha en klem. Ett kyss. Det bitre er at dersom noen hadde gitt meg den klemmen, det kysset, så kunne jeg ikke ta tatt imot.