mandag 19. september 2011

Else

- Fuck you, din fitte! Det er sånn jeg pleier å begynne dagen. Klassen er ikke lengre overrasket over dette utbruddet mitt. Før lo i hvert fall guttene og jentene snudde seg mot meg der jeg sitter i mitt vante hjørne.

På rektors kontor er alt det samme som i går, og han stinker like mye hvitløk som han alltid gjør. Egentlig er rektor helt ok, midt oppi alt dette. Han er ikke som alle andre voksne i livet mitt, som forteller meg hvor dum jeg er. I hvert fall ikke alltid. Nå sukker han tungt og gransker blikket mitt inngående, jeg ser en annen vei og holder armene foldet. Han smiler og mumler noe om at det kanskje ikke er den beste dagen. Spør om jeg savner faren min. At jeg har sett gladere ut. At tristhet er forbigående og ting som regel ordner seg, bare vi gir det litt tid. At han har også opplevd smerte og sorg, men motgangen må jo også ta slutt en gang. Sant?
- Men du kan ikke bruke de ordene, for de sårer andre. Det vitner jo bare om et dårlig ordforråd og vi vet begge to at det ikke stemmer for deg.
Jeg bare stirrer nei i gulvet. Jeg vet at hvis rektoren holder på en halvtime til så slipper jeg å gå inn i klasserommet. Etterpå skal jeg jo snakke med damen fra PPT.
- Er du ikke enig da, Else?
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Denne mannen er ok, men jeg liker ham ikke og vil ikke gi inntrykk av å like ham heller.

Etter enda en lang tirade lar han meg gå ned til psykologdamen i PPT. De har kontorer et steinkast unna skolen. Jeg tenner på en sigarett og går litt sakte sånn at jeg er sikker på å komme litt for seint. Røyken smaker ikke godt, det er ikke derfor jeg røyker. Jeg drikker ikke fordi smaken er så deilig heller. Det er følelsen av å gjøre noe forbudt jeg liker, følelsen av å ikke være snill pike.
Jeg kommer inn på kontoret til PPT-damen femten minutter for seint. Hun sitter bak pulten sin med skeivt smil om munnen. - Frøken presis, som vanlig, sier hun og sukker. Jeg setter meg på en stol foran henne og studerer rommet, selv om jeg allerede kan detaljene utenat.
- Du sier virkelig fuck off til hele verden med hele væremåten din, innleder hun. - Måten du kommer femten minutter forseint og lukter røyk, uten engang en unnskyldning.
- Tid er bare et begrep. Det er ikke viktig.
- For meg er det det.
- Fordi dere papirflyttere er tidsslaver. Det er dét som er skremmende, ikke at jeg kommer for seint.
- Det er tydelig at du har problemer med å tilpasse deg, jeg skjønner det. Men hvorfor denne fiendtligheten?
Jeg studerer skospissen min og lar henne ta en kunstpause.

- Du er tretten år og hele livet foran deg, forsøker hun seg. - Men denne oppførselen din kommer du ikke langt med når du blir voksen. Det finnes lover som må følges, rammer vi må tilpasse oss, normer. Vet du hva normer er?
- Det er det en gjeng med bedrevitere av noen mannsjåvinister har funnet ut er god takt og tone for unge piker som meg.
- Nettopp. Og hvorfor kan du ikke følge disse normene? Hvorfor sier du fuck you til alt og alle?
- Jeg sier bare fuck you til folk jeg ikke liker. Deg for eksempel.
Damen trekker pusten pusten dypt og sukker, legger hodet på skakke, retter seg opp i ryggen og tar opp håndleddet mitt. Hun ser på arrene mine, det de kaller rop om hjelp. - Er det deg selv du ikke liker? Er det derfor du oppfører deg sånn?
- Jeg gir faen jeg, svarer jeg.

På busstoppet tenner jeg en røyk og puster dypt. Konsentrerer meg. Dette er meg. Trivielle ting angår ikke meg.
Hjemme er alt det samme. Moren min traver manisk fram og tilbake, rydder, snakker til seg selv, kjefter på folk som ikke er der. Lager middag til tre, som alltid. Hun oppdager meg ikke, så jeg går inn på rommet mitt. Jeg tar frem 'Life is a lonely hunter'. Den handler om de usynlige menneskene, de vi ikke ser. Men de er der likeså, uansett hvor mye de blir ignorert. Jeg liker den boken, har lest den flere ganger og får aldri nok.
Hvis du vil slippe smerten med å være menneske må du gjøre deg om til et dyr, det sa min faren min da jeg var liten. Den gang forstod jeg ikke hva han mente, men nå forstår jeg alt.

Døren går opp og litt lys slippes inn, men jeg behøver ikke åpne øynene, jeg kjenner jo lukten av billig brennevin.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar