Verste og beste

Det var all denne energien jeg hadde på oppturene mine og de bunnløse fallene der jeg ble revet nedover som en sterk hånd som bare dro og dro. Jeg var på en av disse nedturene nå, depresjonen fylte hele meg med et mørke som gjorde tilværelsen uttholdelig.

Denne dagen startet ikke noe annerledes enn alle de andre. Våkne opp full i angst, nerver som står i høygir og irriterer som en vond kløe jeg ikke kan bli kvitt. Jeg finner meg et glass med vann og henter avisen utenfor døra. Ifølge forsiden vant Thor Husovd en etappe av Tour de France. Fint for han.

Jeg setter meg ned og blir sittende å tenke over denne begredelige tilværelsen jeg hadde bestemt meg for å sette en stopper for. Det er et trist liv jeg lever, veldig ensomt. Når jeg er høyt oppe orker ingen å holde ut med meg, mens nå er jeg bare lei meg og så håpløst langt nede. Det er farlig å ende i en rekke av selvdestruktive tanker og i disse dager er jeg er definitivt i det selvdestruktive hjørnet, men jeg er så ensom. Så fullstendig aleine i denne verden.

Jeg hadde bestemt meg: jeg skulle ta livet mitt. Sovepillene tok jeg fra medisinskapet til moren min, spriten ventet på polet, det var ingen annen utvei. Jeg foraktet dette livet og alt jeg ville var å komme meg vekk. Det var ingen som kom til å redde meg, jeg var dømt til å være aleine og tanken på det skremte meg. Jeg måtte sette en stopper for alt, slutte å forrurense luften, bruke oksygen, puste ut CO2, noen andre kunne ta min plass, jeg hadde feilet og jeg tørte ikke engang tanken på å gi meg selv en ny mulighet. Det skipet hadde nok gått for så lenge, lenge siden.

Ikke noe mer "hei hvordan går det?", ikke noen flere teorier om hvordan livet kan leves bedre. Ikke noe mer tull, ikke noe prat, bare bli ferdig med hele greia. Det er noe ekte og udiskutabelt med å ta sitt eget liv, noe vakkert?

Jeg reiser meg for å pusse tennene mine på badet. Så komplett meningsløst å pusse tennene når du om under en time er et lik? Det må være min borgerlige oppdragelse. Jeg tar ihvertfall på meg en jakke, på veien leker jeg litt med tanken om at jeg som menneske ikke lenger vil eksistere på samme tidspunkt i morgen. Tanken er litt skummel og jeg går bare fortere.

Det ville vært en fin høstdag hvis jeg brukte sånne superlativer, men depresjonen gjør at jeg bare ser gråfarge overalt. Grått og trist. Ikke mye å glede seg over, men tanken på min endelige hvile holder meg oppe. Om noen timer er jeg en død mann og det er ingenting som kan stoppe meg. Jeg spaserer fort bort til busstoppet og rekker bussen akkurat. Det er mange folk der og jeg setter meg ved siden av en gammel dame. Jeg kjenner meg desperat synlig for denne damen, som om hun kan se tvers igjennom meg. Tanker svirret rundt i hodet mitt, mest om denne tilværelsen som så smått har lagt meg for hat. Jeg ser meg rundt og tenker på disse andre tåpene på bussen. Er de så naive at dere tror på en belønning til slutt? En skatt ved enden av regnbuen? Mine illusjoner om hva livet har å by på er jo som kjent forlengst vekke.

Bussturen fra Minde til sentrum tar ti minutter, jeg går av bussen på bystasjonen og spaserer inn. Det er mange ungdommer samlet der, de har vel nettopp blitt ferdig på skolen, tenker jeg og går i rettning polet. Utenfor står det en ganske herja dame og heller nedpå med sprit, en vekter forteller henne at hun må gå. Jævla vektere. Jeg går inn på polet og må leite litt etter brennevinshyllen. Vodka sitron, den siste smaken jeg vil smake er sitron. Ganske ironisk med tanke på at jeg hater sitron.

Jeg tar med meg en halvflaske og går mot kassen. Der står det en jente og teller enkroninger og ser nervøst og unnskyldende bort på meg. For min del kunne hun stå der hele dagen, men damen i i kassen er ikke så tålmodig og nærmest bjeffer: - Du vet at jeg kan nekte å ta imot denne handelen? Jenta fortsetter å telle penger. Selv blir jeg bare irritert på damen i kassen, kremter litt og sier at jeg tar begge flaskene på kortet mitt og i to sekunder må jeg tenke meg om hvor jeg hentet dette motet fra. Jenta slutter å telle og så titter hun opp, dette er første gangen jeg får sett ansiktet hennes skikkelig, vakkert, ville den si, den som ennå tok ord på alvor. Hun smiler til meg og det smilet gir meg gåsehud og varmer meg helt ned i korsryggen. Hun har brunt, litt krøllete hår, fine brune øyne og ansiktet avslører at hun har opplevd mye smerte, hun hadde dette dype innadvendte blikket som kjennetegner den som sokner i seg selv uten engang å finne bånn.

- Takk, sier hun og studerer ansiktet mitt i noen sekunder. Jeg trekker kortet og taster koden min, tar en brun pose. Jenten står utenfor og virker litt rådvild, jeg går bort til henne og meddeler at jeg ikke har noen planer,
- Vil du drikke spriten sammen med meg? og jeg holder opp posen klossete foran meg.
- Gjerne det, svarer hun. Så sier hun at vi kan gå opp til hennes sted, hun bor ikke langt unna. Vi spaserer sammen forbi baksiden av biblioteket og bort til togstasjonen i rettning Katten. På høyre hånd går vi inn en port og så tar hun fram nøklene og låser oss inn. Hun bor i første etasje. Deilig, da slipper vi trappene.

Vi kommer inn i en mørk leilighet, med en fillete sofa plassert i hjørnet. Hun skur på lyset og kaster nøklene på bordet.
- Bare sett deg, jeg skal finne glass. Jeg blir sittende å gruble litt over mine egne motiver for å komme opp hit, det var ihvertfall ikke sex, jeg kunne knapt snakke med jenter uten å bli teit og urolig, enda mindre tilfrelstille en. Jeg lander på at jeg ønsket selskap, noen å snakke med disse siste timer jeg skulle tilbringe på jorden. Skulle jeg fortelle henne hva jeg hadde tenkt å gjøre? Ville det endre noe?

Hun kommer tilbake med to glass i hånden, flasken hadde hun satt på bordet ved siden av nøklene. Hun åpner flasken og heller i begge glassene, gir meg det ene og løfter glasset og sier:

- Takk for at du redda meg der inne, jeg er ikke sikker på at jeg engang hadde nok kronestykker.

- Alt i orden, svarer jeg og drikker alt i en slurk.

- Hva driver du med da? spør hun mens hun heller i glassene på nytt.

- Jeg lever på et statlig stipend, svarer jeg, min halvmorsomme måte å fortelle at jeg går på NAV. - Du da? spør jeg.

- Jeg er prostituert.

Jeg setter whiskyen i halsen og må hoste. Så forteller jeg henne at jeg ikke er noen kunde og hun svarer at hun visste det hele tiden. - Jeg kan se det i øynene dine, du ser ikke på meg som et kjøttstykke som andre menn gjør.

- Det er noe annerledes med deg, jeg kan se det i ansiktet ditt. Øynene dine røper alt, sier hun og tar hånden på kinnet mitt.

Jeg vil ikke si livet smilte til meg, men det holdt ihvertfall opp å flekke tenner. Det var ikke et av de øyeblikkene der vi blir mo i knærne, snarere to skadde fugler som finner selskap i hverandre for en kort periode. Vi blir sittende å drikke tett noen timer før begge flaskene er tomme, da sovner jeg på sofaen. Jeg våkner noen timer senere med et pledd over meg. Jenta er borte, sikkert på jobb og jeg som ikke engang fikk navnet hennes. Jeg sjekker lommene mine, pillene er der fremdeles. Jeg går inn på badet og skyller pillene ned i do, èn etter èn. Så reiser jeg meg og ser meg i speilet.

- Det verste er over nå, sier jeg til meg selv.