Verste og beste

Det var all denne energien jeg hadde på oppturene mine og de bunnløse fallene der jeg ble revet nedover som en sterk hånd som bare dro og dro. Jeg var på en av disse nedturene nå, depresjonen fylte hele meg med et mørke som gjorde tilværelsen uttholdelig.

Denne dagen startet ikke noe annerledes enn alle de andre. Våkne opp full i angst, nerver som står i høygir og irriterer som en vond kløe jeg ikke kan bli kvitt. Jeg finner meg et glass med vann og henter avisen utenfor døra. Ifølge forsiden vant Thor Husovd en etappe av Tour de France. Fint for han.

Jeg setter meg ned og blir sittende å tenke over denne begredelige tilværelsen jeg hadde bestemt meg for å sette en stopper for. Det er et trist liv jeg lever, veldig ensomt. Når jeg er høyt oppe orker ingen å holde ut med meg, mens nå er jeg bare lei meg og så håpløst langt nede. Det er farlig å ende i en rekke av selvdestruktive tanker og i disse dager er jeg er definitivt i det selvdestruktive hjørnet, men jeg er så ensom. Så fullstendig aleine i denne verden.

Jeg hadde bestemt meg: jeg skulle ta livet mitt. Sovepillene tok jeg fra medisinskapet til moren min, spriten ventet på polet, det var ingen annen utvei. Jeg foraktet dette livet og alt jeg ville var å komme meg vekk. Det var ingen som kom til å redde meg, jeg var dømt til å være aleine og tanken på det skremte meg. Jeg måtte sette en stopper for alt, slutte å forrurense luften, bruke oksygen, puste ut CO2, noen andre kunne ta min plass, jeg hadde feilet og jeg tørte ikke engang tanken på å gi meg selv en ny mulighet. Det skipet hadde nok gått for så lenge, lenge siden.

Ikke noe mer "hei hvordan går det?", ikke noen flere teorier om hvordan livet kan leves bedre. Ikke noe mer tull, ikke noe prat, bare bli ferdig med hele greia. Det er noe ekte og udiskutabelt med å ta sitt eget liv, noe vakkert?

Jeg reiser meg for å pusse tennene mine på badet. Så komplett meningsløst å pusse tennene når du om under en time er et lik? Det må være min borgerlige oppdragelse. Jeg tar ihvertfall på meg en jakke, på veien leker jeg litt med tanken om at jeg som menneske ikke lenger vil eksistere på samme tidspunkt i morgen. Tanken er litt skummel og jeg går bare fortere.

Det ville vært en fin høstdag hvis jeg brukte sånne superlativer, men depresjonen gjør at jeg bare ser gråfarge overalt. Grått og trist. Ikke mye å glede seg over, men tanken på min endelige hvile holder meg oppe. Om noen timer er jeg en død mann og det er ingenting som kan stoppe meg. Jeg spaserer fort bort til busstoppet og rekker bussen akkurat. Det er mange folk der og jeg setter meg ved siden av en gammel dame. Jeg kjenner meg desperat synlig for denne damen, som om hun kan se tvers igjennom meg. Tanker svirret rundt i hodet mitt, mest om denne tilværelsen som så smått har lagt meg for hat. Jeg ser meg rundt og tenker på disse andre tåpene på bussen. Er de så naive at dere tror på en belønning til slutt? En skatt ved enden av regnbuen? Mine illusjoner om hva livet har å by på er jo som kjent forlengst vekke.

Bussturen fra Minde til sentrum tar ti minutter, jeg går av bussen på bystasjonen og spaserer inn. Det er mange ungdommer samlet der, de har vel nettopp blitt ferdig på skolen, tenker jeg og går i rettning polet. Utenfor står det en ganske herja dame og heller nedpå med sprit, en vekter forteller henne at hun må gå. Jævla vektere. Jeg går inn på polet og må leite litt etter brennevinshyllen. Vodka sitron, den siste smaken jeg vil smake er sitron. Ganske ironisk med tanke på at jeg hater sitron.

Jeg tar med meg en halvflaske og går mot kassen. Der står det en jente og teller enkroninger og ser nervøst og unnskyldende bort på meg. For min del kunne hun stå der hele dagen, men damen i i kassen er ikke så tålmodig og nærmest bjeffer: - Du vet at jeg kan nekte å ta imot denne handelen? Jenta fortsetter å telle penger. Selv blir jeg bare irritert på damen i kassen, kremter litt og sier at jeg tar begge flaskene på kortet mitt og i to sekunder må jeg tenke meg om hvor jeg hentet dette motet fra. Jenta slutter å telle og så titter hun opp, dette er første gangen jeg får sett ansiktet hennes skikkelig, vakkert, ville den si, den som ennå tok ord på alvor. Hun smiler til meg og det smilet gir meg gåsehud og varmer meg helt ned i korsryggen. Hun har brunt, litt krøllete hår, fine brune øyne og ansiktet avslører at hun har opplevd mye smerte, hun hadde dette dype innadvendte blikket som kjennetegner den som sokner i seg selv uten engang å finne bånn.

- Takk, sier hun og studerer ansiktet mitt i noen sekunder. Jeg trekker kortet og taster koden min, tar en brun pose. Jenten står utenfor og virker litt rådvild, jeg går bort til henne og meddeler at jeg ikke har noen planer,
- Vil du drikke spriten sammen med meg? og jeg holder opp posen klossete foran meg.
- Gjerne det, svarer hun. Så sier hun at vi kan gå opp til hennes sted, hun bor ikke langt unna. Vi spaserer sammen forbi baksiden av biblioteket og bort til togstasjonen i rettning Katten. På høyre hånd går vi inn en port og så tar hun fram nøklene og låser oss inn. Hun bor i første etasje. Deilig, da slipper vi trappene.

Vi kommer inn i en mørk leilighet, med en fillete sofa plassert i hjørnet. Hun skur på lyset og kaster nøklene på bordet.
- Bare sett deg, jeg skal finne glass. Jeg blir sittende å gruble litt over mine egne motiver for å komme opp hit, det var ihvertfall ikke sex, jeg kunne knapt snakke med jenter uten å bli teit og urolig, enda mindre tilfrelstille en. Jeg lander på at jeg ønsket selskap, noen å snakke med disse siste timer jeg skulle tilbringe på jorden. Skulle jeg fortelle henne hva jeg hadde tenkt å gjøre? Ville det endre noe?

Hun kommer tilbake med to glass i hånden, flasken hadde hun satt på bordet ved siden av nøklene. Hun åpner flasken og heller i begge glassene, gir meg det ene og løfter glasset og sier:

- Takk for at du redda meg der inne, jeg er ikke sikker på at jeg engang hadde nok kronestykker.

- Alt i orden, svarer jeg og drikker alt i en slurk.

- Hva driver du med da? spør hun mens hun heller i glassene på nytt.

- Jeg lever på et statlig stipend, svarer jeg, min halvmorsomme måte å fortelle at jeg går på NAV. - Du da? spør jeg.

- Jeg er prostituert.

Jeg setter whiskyen i halsen og må hoste. Så forteller jeg henne at jeg ikke er noen kunde og hun svarer at hun visste det hele tiden. - Jeg kan se det i øynene dine, du ser ikke på meg som et kjøttstykke som andre menn gjør.

- Det er noe annerledes med deg, jeg kan se det i ansiktet ditt. Øynene dine røper alt, sier hun og tar hånden på kinnet mitt.

Jeg vil ikke si livet smilte til meg, men det holdt ihvertfall opp å flekke tenner. Det var ikke et av de øyeblikkene der vi blir mo i knærne, snarere to skadde fugler som finner selskap i hverandre for en kort periode. Vi blir sittende å drikke tett noen timer før begge flaskene er tomme, da sovner jeg på sofaen. Jeg våkner noen timer senere med et pledd over meg. Jenta er borte, sikkert på jobb og jeg som ikke engang fikk navnet hennes. Jeg sjekker lommene mine, pillene er der fremdeles. Jeg går inn på badet og skyller pillene ned i do, èn etter èn. Så reiser jeg meg og ser meg i speilet.

- Det verste er over nå, sier jeg til meg selv.

Iskald

Alt virker så veldig tungt. Så uoppnåelig, så vanskelig, men på en absurd måte. Alt dette meningsløse maset som bare skriker inni hodet mitt. Merkelig var det jo også, at alt kunne bli sånn bare av noen små piller. Så små piller som kan gjøre så mye med kroppen din. For jeg må ta dem, det er enten det eller sprøyter og jeg hater sprøyter. Zyprexa, Lyrica, Vival. Alt dette for å holde meg nede, unngå at jeg gjør noe dumt, kutter meg på armene eller henger meg med beltet. Det føles som et dagsprosjekt bare å komme meg ut av senga. Dette eller ingenting, opp bærer det. Så kommer svimmelheten, tørken i munnen, litt ustø, men det skal gå. Så meningsløst det er å stå opp når jeg veit at jeg uansett snart går og legger meg igjen. Så komplett idiotisk. Imovane på imovane, litt til nå så får du sove. Men jeg vil jo ikke sove, jeg sover så lenge og drømmer så vondt. Drømmer om stålull, om skitne negler. Om øgler og små hvite piller.

Ute er det høst, det er i hvert fall oransje, veggene er stygge og uttrykksløse. Det er sånn endestasjonen ser ut. Det er her det begynner, og det er her det slutter, med en liten pause i midten, en skitten pause. Jeg er uten håp, bare som en fargeløs masse som former mønstre, jeg ser ikke menneskene her jeg går, jeg hører skrittene men ser ingen ting. Det er ikke noe som er verdt å se. Ingen overraskelser. Dette er endestasjonen, herfra går det ingen tog. Bare tomheten står igjen og den apatiske måten å bevege seg på, som om ingenting kommer til å overraske meg uansett. Kan ikke bare noen gi meg en klem? Et kyss? Jeg vil kjenne varme, for jeg fryser sånn, jeg er så innmari kald. Kald og tom. Og skitten.

De doper meg ned og jeg går her som en zombi. En skapning som ikke er levende, men heller ikke død. Jeg kan ikke dø, jeg har forsøkt å kutte meg opp, forsøkt å spise piller, men jeg er udødelig. Jeg er tvunget til å leve til den bitre slutten. Når det ikke er noe igjen, da dør jeg.

Jeg setter meg ned og fyrer opp en sigarett. Blåser ut som om det skal bety noe, som at jeg blir renset på en måte. Som om alt bare kunne blåses ut og jeg kunne bli fylt med varme som erstattet denne isende kulden.
En mann setter seg ned ved siden av meg, jeg kan høre pusten hans, han lukter som den slemme legen. En gang beit jeg ham i armen, sånn at han kunne få kjenne på smerten jeg kjenner i kroppen. Kanskje han ville forstå. Kanskje han ville slutte å gi meg disse forferdelige medisinene. Men han sluttet ikke, han sendte meg på isolatet og kastet nøkkelen. Han måtte sy mange sting og jeg kan se arret på armen hans, som et merke av meg, noe han kan huske meg for resten av livet. Kanskje han tenker seg om neste gang han gjør dette mot noen andre. Jeg biter når jeg er truet. Jeg har bitt andre før ham.

Jeg forteller ham at jeg vil slutte på medisinene.
Først må du bli snill, svarer han, og han ler vulgært slik at de gule tennene hans stikker fram og han gjør seg klar til å ta en bit av meg.
Jeg lover at jeg skal være snill, jeg lover, mens han stille forvandler seg til en øgle.

Slik er det blitt. Min lengsel ettter å bli holdt rundt er blitt en diagnose i seg selv og dermed endel av problemet. Dette kan bare løses av de små runde pillene. Selv om jeg hater dem, fordi de gjør meg så søvnig. Alt jeg vil er å bli holdt rundt, men det kan ikke legen hjelpe meg med der han omgjør seg til et krypdyr. Alt han vil er å lime en diagnose i ansiktet mitt, for å gjøre alt så mye enklere, hvis jeg blir en A4pasient. For jeg vet det, jeg vet det ingen andre tørte å si, alle de andre som er i lommen på legemiddelindustrien, jeg vet det, men jeg sier ingenting høyt, for da ville de straffe meg med tyngre medisiner. Og jeg vil ikke diskutere videre med ham, jeg er altfor søvnig.

Jeg har vært søvnig i mange år nå. Leger har kommet og gått, ingen har sett meg inn i øynene og sagt at jeg er fantastisk, ingen har kysset meg på pannen, ingen har sagt det jeg trengte å høre. Det hadde ikke engang behøvd å være sant, jeg kunne gjennomskuet det som en løgn og alikevel reist meg fra denne stolen. Bare én klem, bare ett kyss. Det er alt jeg hadde trengt. Jeg er ikke kravstor, jeg vil bare kjenne meg som et menneske igjen. Jeg vil kjenne at kroppen min er verdt at noen tar vennlig i den, over klærne mine. Det har vært så veldig lenge siden nå. Siden mamma var her. Hun kunne ikke beskytte meg lenger, det var ingen som kunne beskytte meg for disse ondskapsfulle skapningene, det var bare meg igjen i verden og det begynte å bli fryktelig ensomt.

Legen gjør ikke det jeg ber ham om. Han er en ond skapning, han fortsetter tvangsmedisinering og overhører alt jeg ber om. At han kan tro at jeg vil bli frisk av det, de har jo forsøkt i mange år! Selvfølgelig hjelper det ikke. Man kan ikke bli frisk hvis kuren består i å ha det vondt. Smerte fører til mer smerte. Du må ha det bra for å få det bra.

Henvendt til legen: Du kan bare ta en bit av meg. Jeg vil føle av blodet strømmer igjennom meg, at jeg kjenner smerte og varme fra blodet. Spis av meg så jeg kan kjenne meg menneskelig. Det er en god måte å dø på, mette et sultent rovdyr.

Men han biter meg ikke, faktisk blir han bare borte. Fløy han? Igjen sitter jeg her så søvning, men jeg vil ikke sove, for da kommer marerittene tilbake. Jeg drømmer at jeg er den siste igjen på jorden og jeg føler meg så ensom. Jeg drømmer om noen som tar i meg, i kroppen min, hardt, mens hodet mitt er et annet sted. Jeg er den siste på jorden, og jeg er så ensom, alene, ensom, forlatt, bare meg.

Det er bare redsel og frykt igjen nå, det er alt som er igjen av meg. Alt som holder meg våken, som holder kroppen i en konstant panikk, en tom kropp. Skulle ønske jeg ikke var så redd, at kroppen gjorde som jeg ba den om og at jeg ikke så farer overalt. Hadde det ikke vært for angsten hadde jeg sovnet her jeg sitter, med sneipen i munnen. Kanskje likså greit. Så tenner jeg ikke på huset.

De kaller meg selvsentrert, men jeg veit hva jeg virkelig er. Jeg er en grå masse som beveger meg i takt med veggen. Jeg er alt som er galt i verden. Jeg er senter for all lidelse. Jeg er sånn du ikke ønsker å ende opp. Jeg er ikke en ung jente lengre, jeg er fjernet, tatt ifra meg selv, som en abort. Det er dette de kaller behandling. Å bli bedre gjennom å ha det vondt. Kjempevondt.

En gutt gir meg en kaffekopp. Før likte jeg lukten og smaken av kaffe. Nå lukter den ingenting. Før varmet den brystet mitt, nå kjenner jeg ikke igjen brystet mitt lengre.
Jeg vil jo bare ha en klem. Ett kyss. Det bitre er at dersom noen hadde gitt meg den klemmen, det kysset, så kunne jeg ikke ta tatt imot.

Siv

Tingen er at jeg er psykisk syk. Ja, veldig psykisk syk. Det finnes vel knapt en lege der ute som i sin villeste fantasi tror at jeg har noe forbedringspotensiale. Men det plager meg ikke. Det var jo ikke som at jeg en dag våknet opp og forbannet meg selv for at jeg hadde det så vondt. Når du alltid har det jævlig og alltid har hatt det jævlig så blir det en sinntilstand som alt annet.

Katten min er i det rastløse hjørnet nå. Hun hopper som en gaselle over gulvet i den lille leiligheten vår. Hun er helt oransje og ikke enda ett år gammel. Den gangen da jeg fant henne, var hun veldig skadet. Jeg plukket henne opp fra gaten, tynn, skitten i pelsen og redd, og kalte henne Siv. Jeg ga henne et hjem. Jeg kunne se at hun var skadet som meg, kanskje det var derfor jeg ble så glad i henne? Derfor jeg begynte å elske henne? Var det fordi hun var så skadet, at hun hundrevis av ganger hadde reddet livet mitt? Når jeg satt der med pilleglasset i ene hånden og spriten i den andre, og hun så opp på meg med de vakre grønne øynene sine. Som om hun spurte "hvem skal da gi meg mat?"

I starten var det faktisk litt skummelt. For min virkelighetsoppfatning samsvarer jo ikke alltid med andres. Jeg fikk det for meg at hun var en reinkarnasjon av min far. Min far som forsvant alt for tidlig og gjorde at jeg måtte oppdra mine to yngre brødre.

Siden ingen var der til å passe på meg, skapte jeg et univers av folk som tok vare på meg, men de var ikke alltid så snille, og når de ble veldig, veldig slemme, måtte jeg til legen som ga meg masse piller, og alle rundt meg var lei seg og snakket til meg på en ny måte. 

Men dette er jo bare psykologprat. En digresjon fra mitt forhold til Siv. For jeg elsker Siv. Det er faktisk godt å kunne si det, for alle andre jeg har elsket har bare forsvunnet. Siden mine brødre forsvant har jeg ikke elsket et annet menneske.

Jeg blir litt sliten av å tenke på dette og tenner opp en røyk. Det går 3 sånne her pakker om dagen, og det er kanskje den fineste hobbyen jeg har. Jeg kommer meg nemlig ikke så mye ut av huset. Utenom psykologdamen jeg går til en dag i uka, er den eneste vennen min en dopdealer. Og her kommer det morsomme: det er jeg som forsyner ham med dop. Så egentlig er det vel jeg som er dopdealeren. 

Siv skjønner nok ikke så mye av det. Alt hun forstår er at det kommer en mann til meg en dag i uka og gir meg masse penger i bytte mot en pose med en apoteklogo på. Han er veldig glad i Siv, jeg tror også han faktisk er glad i meg. En gang tok han meg i hånden sånn som man gjør på film og stirret meg inn i øynene, jeg ventet nesten på at musikken skulle starte i bakgrunnen. I mangel på musikk lagde jeg litt te til oss. 

Siv har kommet seg opp på kjøkkenbenken, det betyr at hun vil ha snacks. Jeg fikk penger i går og hun vet det veldig godt at skapet er fylt opp av den gode maten. Jeg fyller opp matskålen hennes og legger meg ved siden av henne mens hun spiser. Hun spiser grådig i store jafs, og hvis jeg stryker henne over nakken maler hun, kanskje den fineste lyden jeg vet. Ja, det er den fineste lyden jeg vet.

Siv er en så smart skapning, for hun sparer alltid litt til slutt. Så, for å si takk, kommer hun bort til meg, slikker meg på øret og jeg stryker henne fra nakken og ned. Det er bare sånn hun liker å bli kost på. Andre katter jeg har truffet liker å bli kost på under haken, eller bak øret, men Siv blir fornærmet hvis jeg koser på henne på en annen måte.

Vi blir liggende sånn en stund, vi to. Jeg røyker filtersigaretter og hun ligger på brystet mitt. Jeg tenker på faren min, om Siv er faren min gjenskapt eller om han skal komme tilbake og hente meg som han lovet. Ta meg med vekk herfra. Vise meg den kjærligheten som han viste meg før. Den kjærligheten som Kristoffer ville vise meg, men som kun er forbeholdt min far og Siv. 

Jeg blir trist og pluselig så ensom, tårene kommer, ja, jeg hadde jo ventet på det. Siv tar vare på deg, ikke glem det. Hvis katter kan elske noen, så elsker Siv deg. Du må ikke gråte, det er mange som ikke blir elsket i det hele tatt. 

Siv vil ut, og jeg blir med henne. Jeg vil ikke sitte ensom her inne. Jeg bor på Nygårdshøyden, der er det masse studenter. Smarte folk som snakker om smarte ting. De ser meg ikke der jeg går, jeg er usynlig, men de ser Siv, smiler til henne, og i mine fantasier smiler de til meg og sier at jeg er fin.
Kanskje det er mitt behov for å bli sett eller høre stemmen hans, men jeg bestemmer meg for å gå å se om Kristoffer er i parken. 

Parken er fylt av trær som har grønne blader på seg, solen står høyt på himmelen og gjør det vanskelig å se. Pykologen min har sagt at andre mennesker blir fylt av glede når de får sol i ansiktet, når trærene blir grønne, når de kjenner lukten av sommer. Men mitt sinn er avskåret fra alt dette. 

Parken kryr av mennesker. De snakker, ler, noen skjelver litt. En mann roper ut "dop!" og en høy mann klapper ham forsiktig på armen. De måler hverandre litt opp og ned som i en gammel western - Er den god? spør han til slutt.
- Det kribler i armen når du setter den.
Penger skifter hender og blikkene deres møtes igjen, mindre fiendtlig denne gangen.
- Hasj, hasj, god hasj? spør en innvandrer som kommer gående mot meg.
Jeg rister på hodet. Kristoffer har fortalt meg at innvandrerne som selger hasj tar den i mikrobølgovnen og skraper av cannabisoljen og røyker den selv. For dermed å selge hasjen nærmest uten noe cannabisolje igjen.

Innvandreren fortsetter å reklamere entusiastisk for produktet sitt. Jeg blir stående og tenke litt over hvordan han kan være så entusiastisk for produktet sitt når han vet det er dårlig. Tankerekken min blir forstyrret av et stort smil som står foran meg. Jeg forstår med en gang at det er han, fordi han holder en viss distanse. Når folk kommer for nærmere blir jeg bare redd. Kristoffer har skjønt det, og han står en god meter ifra meg, med det min psykolog har fortalt meg er et varmt smill.

- Hei, sier han litt usikkert.

Jeg beveger meg litt nærmere.

- Varene går unna. Når får du skaffet mer?

- På onsdag, det vet du. Alltid onsdag. Da er jeg hos legen.

- Jeg har savnet deg.

- Og Siv har savnet deg.

Vi begynner å gå rolig bortover mot benkene der det sitter mange andre folk. Flere kommer bort til Kristoffer på veien. De håndhilser, han spør hvordan det går. De spør hva han har. Valium, sobril og svart nepal. 3 blå for hundre? Prisen er alltid det. Tenk hvor mye jeg kunne tjent hvis jeg stod her og solgte medisinene mine selv. Men hva da med Kristoffer? Ville jeg mistet ham? Han er min eneste venn, utenom Siv. Jeg savner Siv.

Det flommer over av folk etter at vi setter oss på den ene benken. Folk generelt er glade, kanskje det er solen, eller kanskje det er bra heroin i parken. Det spiller ikke noen rolle for meg, så lenge folk er glade, smiler og tar vare på kattene.

- 3 for 100, Kristoffer sier det hele tiden. Han tar folk i hånda, spør hvordan det går. De som ser litt syke ut klapper han på skulderen og forteller at han hadde blitt arrestert i forrige uke.

- Jeg ble tatt med 2 gram svart afghan, 5 av den du fikk i forrige uke, den jeg bare rullet sammen som en ball og røyka sånn 0,2 om dagen og ble pisseskjev.

Det andre nikker og ler.

- Så fant de 100 blåe og en god pose sobril også.

- Da må du jo inn! roper jeg ut og alle stirrer litt rart på meg. Det stikker så vondt, så vondt i brystet idet jeg sier det.

- Det er endel av gamet, det vettu. Det er jo en risiko man løper når man velger denne type arbeid.
De andre nikker i kor. Spør om han har noe nepal. 150 for grammet tenker jeg. Han kjøper 2 for 300. Han skal nok bare ha noe å slappe av litt med når han har satt "friskmeldingen" sin. Å røyke litt i heroinrus gjør alt bare mye deiligere.

- Takk skal du ha, Kristoffer. De klemmer litt sånn som gangsterne gjør på film og sier at de er glad i hverandre.

Kristoffer er helt klart den snilleste personen i hele parken. Mens andre roper, bråker og er spydige, så tar han seg tid til å snakke med kundene sine, spøke, fortelle historier.

Overalt rundt meg foregår det salg og bruk av kjemiske stoffer. Noen få selger, mange kjøper. Det er da jeg skjønner hvordan dette systemet fungerer. Ihvertfall med heroin. Ja, det vil si, jeg skjønner ikke hvordan det foregår på toppen, men her i parken. Jeg gjetter at de som bruker heroin kjøper et gram til 600 kroner, deler det opp og selger pakker på 0,1 gram for 200 stykket. Så tar de sin "friskemelding" og gjør det samme neste dag. 

Jeg har sniffet heroin etpar ganger. Jeg ble litt avslappet av det, og ting gikk veldig sakte, alt ble bare rolig. Når Kristoffer fant det ut, ble han veldig sint. Han hadde skutt heroin i ett år og hadde nå klart å gå over til subutex. Han hadde planene klare, begynne på yrkesskole, få seg en jobb. Helt til han ble arrestert, da gikk de planene i vasken.  

Etter lang tid og mange solgte piller reiser jeg meg rastløst.

- Hvor skal du? Kristoffer spretter opp, men rygger litt da han skjønner at han er for nærme.

Jeg svarer ikke, legger bare hodet på skakket og stirrer på det brune håret hans.

- Jeg kan trenge en pause. Skal vi finne et rolig sted å fyre en spliff?

Jeg har ikke noe bedre å gjøre, det er mange timer til Siv kommer tilbake og enda flere timer til True Blood begynner på TV.
Vi begynner å gå lengre nedover i parken, bort fra folkene, og finner oss en rolig plass med en benk under et tre.

Mens han blander hasjen med tobakken blir jeg sittende å studere ham. Jentene fra Paradise Hotel ville nok sagt at han var pen, med sitt litt kurdiske utseende, nøttebrune øyne, skjeggstubber som mange jenter syntes er fint på gutter sørfra.

Han tar noen trekk og sender den bort til meg. Sånn går den frem og tilbake noen ganger helt til virkningen kommer. Ubehag. Vonde minner. Ensomme katter. Men jeg prøver å holde det ute. Følge med på samtalen. Han forteller at politiet lot ham beholde subutexen sin når han var på stasjonen. Han var jo skikkelig dårlig, så han spør om å ta seg en tur på do og der legger han subutexen under tungen.

- Det blir nok hardt å bli nykter når jeg skal sone, begynner han etter litt.

- Hvem skal da besøke meg hver onsdag, din idiot! roper jeg og slår ham vilt mot brystet. Han beveger seg ikke, sitter der som en stein. Jeg slår ham bare hardere.

Else

- Fuck you, din fitte! Det er sånn jeg pleier å begynne dagen. Klassen er ikke lengre overrasket over dette utbruddet mitt. Før lo i hvert fall guttene og jentene snudde seg mot meg der jeg sitter i mitt vante hjørne.

På rektors kontor er alt det samme som i går, og han stinker like mye hvitløk som han alltid gjør. Egentlig er rektor helt ok, midt oppi alt dette. Han er ikke som alle andre voksne i livet mitt, som forteller meg hvor dum jeg er. I hvert fall ikke alltid. Nå sukker han tungt og gransker blikket mitt inngående, jeg ser en annen vei og holder armene foldet. Han smiler og mumler noe om at det kanskje ikke er den beste dagen. Spør om jeg savner faren min. At jeg har sett gladere ut. At tristhet er forbigående og ting som regel ordner seg, bare vi gir det litt tid. At han har også opplevd smerte og sorg, men motgangen må jo også ta slutt en gang. Sant?
- Men du kan ikke bruke de ordene, for de sårer andre. Det vitner jo bare om et dårlig ordforråd og vi vet begge to at det ikke stemmer for deg.
Jeg bare stirrer nei i gulvet. Jeg vet at hvis rektoren holder på en halvtime til så slipper jeg å gå inn i klasserommet. Etterpå skal jeg jo snakke med damen fra PPT.
- Er du ikke enig da, Else?
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Denne mannen er ok, men jeg liker ham ikke og vil ikke gi inntrykk av å like ham heller.

Etter enda en lang tirade lar han meg gå ned til psykologdamen i PPT. De har kontorer et steinkast unna skolen. Jeg tenner på en sigarett og går litt sakte sånn at jeg er sikker på å komme litt for seint. Røyken smaker ikke godt, det er ikke derfor jeg røyker. Jeg drikker ikke fordi smaken er så deilig heller. Det er følelsen av å gjøre noe forbudt jeg liker, følelsen av å ikke være snill pike.
Jeg kommer inn på kontoret til PPT-damen femten minutter for seint. Hun sitter bak pulten sin med skeivt smil om munnen. - Frøken presis, som vanlig, sier hun og sukker. Jeg setter meg på en stol foran henne og studerer rommet, selv om jeg allerede kan detaljene utenat.
- Du sier virkelig fuck off til hele verden med hele væremåten din, innleder hun. - Måten du kommer femten minutter forseint og lukter røyk, uten engang en unnskyldning.
- Tid er bare et begrep. Det er ikke viktig.
- For meg er det det.
- Fordi dere papirflyttere er tidsslaver. Det er dét som er skremmende, ikke at jeg kommer for seint.
- Det er tydelig at du har problemer med å tilpasse deg, jeg skjønner det. Men hvorfor denne fiendtligheten?
Jeg studerer skospissen min og lar henne ta en kunstpause.

- Du er tretten år og hele livet foran deg, forsøker hun seg. - Men denne oppførselen din kommer du ikke langt med når du blir voksen. Det finnes lover som må følges, rammer vi må tilpasse oss, normer. Vet du hva normer er?
- Det er det en gjeng med bedrevitere av noen mannsjåvinister har funnet ut er god takt og tone for unge piker som meg.
- Nettopp. Og hvorfor kan du ikke følge disse normene? Hvorfor sier du fuck you til alt og alle?
- Jeg sier bare fuck you til folk jeg ikke liker. Deg for eksempel.
Damen trekker pusten pusten dypt og sukker, legger hodet på skakke, retter seg opp i ryggen og tar opp håndleddet mitt. Hun ser på arrene mine, det de kaller rop om hjelp. - Er det deg selv du ikke liker? Er det derfor du oppfører deg sånn?
- Jeg gir faen jeg, svarer jeg.

På busstoppet tenner jeg en røyk og puster dypt. Konsentrerer meg. Dette er meg. Trivielle ting angår ikke meg.
Hjemme er alt det samme. Moren min traver manisk fram og tilbake, rydder, snakker til seg selv, kjefter på folk som ikke er der. Lager middag til tre, som alltid. Hun oppdager meg ikke, så jeg går inn på rommet mitt. Jeg tar frem 'Life is a lonely hunter'. Den handler om de usynlige menneskene, de vi ikke ser. Men de er der likeså, uansett hvor mye de blir ignorert. Jeg liker den boken, har lest den flere ganger og får aldri nok.
Hvis du vil slippe smerten med å være menneske må du gjøre deg om til et dyr, det sa min faren min da jeg var liten. Den gang forstod jeg ikke hva han mente, men nå forstår jeg alt.

Døren går opp og litt lys slippes inn, men jeg behøver ikke åpne øynene, jeg kjenner jo lukten av billig brennevin.

Amalie

Jeg var på et sykehus, så mye var klart. Det var jul, det var også ganske klart. Hva jeg gjorde her var litt mer uklart. Det var gule vegger, det var ihvertfall klart.
Det var lange korridorer, blankpolert gulv, potteplanter som var av plastikk, alikevel gikk det ei jente rundt og vannet de. Hun hadde jo sine rutiner. Men jeg spaserer nå litt opp og ned i gangen filosoferer litt, tenker over de store spørsmål, som det heter.

Ei ung jente kommer ut av et rom i korridoren, jeg hilser høflig som en sann gentlemann. Armene hennes er fulle av arr og jeg kan kjenne på frykten hennes. Jeg har så lyst til å ta tak i hun i begge skuldrene og fortelle hun at hun er vakker, at hun er fin, at hun er verdifull. Men jeg gjør ikke det, istedet snur jeg meg idet hun går forbi og ser ryggen hennes som sakte beveger seg nedover i korridoren. Hun er skrøpelig for å være en sånn ung jente. Hun bærer smerte i sekken som om all lidelse i verden er hennes ansvar. Og kanskje det var dèt. Kanskje hun var senteret for all lidelse, all smerte og alt som gjorde vondt.

I så fall vil jeg løfte min hatt enda høyere neste gang hun går forbi, stille meg til tjeneste for hennes sak og bære min del av byrden. Ja, faktisk kreve å få lide sammen med hun.

Hun var en skadet fugl og jeg beundret henne.

Derfor fulgte jeg etter hun igjennom den gule gangen, forbi personalrommet der alle de ansatte satt og drakk kaffe. Her sitter de og koser seg mens denne jenta snart faller sammen av all smerten hun må bære. Istedet for å kjefte på de hever jeg hodet og hilser med hatten.

Jenta klarer nesten ikke å åpne den neste døren, hun er på vei inn til røykerommet og jeg kommer hun til undsettning og åpner døren helt for hun. Der blir vi stående å stirre på hverandre. - Hvem er du? spør hun etter en stund.

- Det er et veldig godt spørsmål, unge dame, svarer jeg og bukker respektfult.

- Du er morsom, sier hun og i ett brøkdel av et sekund kan jeg se antydning til et smil. Og bare antydningen gjør at jeg får bekreftet min tro på at jeg har et formål med å være her.

Når hun har tent opp sigaretten sin setter hun seg i en grønn stol som et plasert rundt et bord, med to askebegere og en avis. Jeg setter meg i stolen foran henne og forsøker å få blikkontakt. Hun stirrer ut igjennom vinduet der hun sitter med beina helt inn til magen. Hun er helt konturløs der hun sitter helt anonym. Armene hennes skjelver og hun kobler helt ut. Hun var redd, livredd.

Jeg fanger blikket hennes og jeg gransker det lenge. Jeg så langt inn i en uendelighet av tomhet, jeg så en kropp som hadde gitt opp, en sjel som hadde blitt kjørt igjennom en kjøttkvern. Men nysjerrig er hun. Nysjerrig på meg? Hun tar ihvertfall og gir meg en sigarett, som jeg tenner opp etterfulgt av en lang hostekule. Hun sier hennes navn er Amalie.
Og igjen kan jeg se en antydning til smil, før hun igjen faller inn i sine egne tanker. Hun må nok løse verdens problemer der hun sitter, for så utmattet er hun.

Jeg tar et nytt trekker av røyken og får enda en hostekule. Og igjen gir hun meg blikkontakt.

- Jeg er ikke helt vant med å røyke sigaretter, sier jeg. - Faktisk har jeg ikke gjort det siden barneskolen, når vi gjemte oss i en skog like ved skolen og røyket. Jeg husker at jeg spydde og var dårlig hele neste dag. Ja, du kan tro moren min var sint.
- Du er ikke som de andre, ikke så full av deg selv, sier hun så med helt feil tonefall som om det nesten kunne høres ut som en anklage.
En høy og stor mann står midt i rommet, han må ha kommet inn mens vi snakket for jeg la ikke merke til han før nå. Jeg merket det først på Amalie for jeg kunne se at hun ble anspent. Først henvender han seg til meg: - ansatte har ikke lov å røyke på røykerommet, vi må gå utenfor.
Jeg kan se at Amalie spenner musklene enda mer og jeg kan kjenne på frykten hennes. - Du skal inn på rommet ditt, du er skjermet.
- Nei, nei, svarer Amalie.
- Hvorfor ikke? spør den store mannen.
- Fordi det er en begravelse der.
- Hvem sin begravelse er det da? spør mannen mens han himler med øynene.
- Min, presser hun spakt ut.
Uten noen forvarsell begynner han å dra i jenta, mens hun dytter han vekk. Hun veier nok ikke mer enn 60 kilo, men alikevel klarer hun å dytte han vekk, gang på gang mens hun roper - Ikke ta på meg, gå vekk!
- Nei, nei! roper hun, høyere nå, mens mannen legger hun i bakken.
- Ta hun i beina, vi skal løfte hun inn på rommet.
- Nei, sier jeg.
Flere pleiere kommer til og de bærer hun ut av rommet. En tåre renner nedover kinnet mitt. Jeg tror jeg må finne meg en ny jobb, men det er ikke derfor jeg gråter.

Kalinka

Denne dagen startet på sedvanlig vis: våkne opp rundt tolv med den verste fylleangsten du kan forestille deg, som om et barberblad har gått løs på innvolene mine mens jeg sov. Jeg lusker inn på kjøkkenet og finner et glass og kalinka-flasken på benken, blander meg en skrutrekker med juicen fra kjøleskapet. Så går jeg inn i stuen og finner sigarettene mine, de ligger på bordet der jeg etterlot dem i går. Med marlboroen i ene hånden og glasset i det andre står jeg sånn en lang stund, tenker på å kle på meg, men jeg har jo ikke tenkt meg noen steder enda og besøk får jeg jo heller ikke. Sakte men sikkert gjenvinner jeg kontrollen over kroppen og angsten slipper taket, skjelvingen roer seg og jeg er igjen herre i eget hus.

Jeg setter meg ned og finner fram røyke-skrinet dekket av den egyptiske damen, mekker meg en tjall og tar en lang slurk av spriten. Etter et par trekk og en ny runde med sprit og appelsinjuice roer nervene seg og for første gang denne morgenen klarer jeg å slappe av, brystet som før hadde en stor vond klump er nå blitt varmt. Jeg blir sittende sånn en god stund, jeg mister litt kontroll over tidsbegrepet når jeg tar mårra-tjallen, men det er tid for påfyll. Denne gangen tar jeg med meg Kalinka-flaska inn i stua og jeg blir sittende og drikke rett fra flaska. Det er deilig å sitte sånn, uten noen forpliktelser, jeg blir sittende og fantasere om liv som er verre enn mitt, alle scenarioene inneholder unger og kjærester som maser på deg. Her lever jeg ihvertfall mitt liv, på min måte, det kan ingen ta ifra meg. Valgene jeg har gjort er ihvertfall mine. Jeg er en passe vellykket forfatter og en god alkoholiker, mange er mindre enn det. Noen går igjennom livet i en anonym liværelse, jobb fra ni til fire, hjem til unger og kone ... Åå, så jeg hater tanken på kone og barn. En følelse av lettelse kommer over meg og det blir lettere å puste.

Flaska er tom og jeg reiser meg, bestemmer meg for å reise en tur til byen og jeg kler på meg. Svart dressbukse og en pistasjfarget v-genser, beste jeg finner. Jeg skal dessuten bare ned på puben en tur, behøver ikke pynte meg liksom. Jeg finner nøklene og låser meg ut. Været er skyet, fin temperatur, jeg trenger ikke jakke. Jeg låser døren og går mot porten, jeg bor i en kjellerleilighet på Landås.

Bussen kommer og jeg betaler 23 kroner til sjåføren som ønsker meg en god dag, jeg setter meg langt bak i den tomme bussen, der kan jeg pleie paranoiaen og angsten. På neste stopp kommer to ungdommer inn som setter seg like foran meg. De snakker om jenter. Den ene hadde blitt med en jente hjem og visstnok snudde han i døra når han fikk se fitta hennes, den var visst så hårete. Frykt for hårete fitter. Jeg tenker tilbake til sist jeg fikk meg noe, hun var en ung og håpefull forfatter og hun så opp til meg, hun var akkurat det jeg trengte på et tidspunkt der det holdt på å tørne helt for meg. Psykosen lusket som et spøkelse i skyggen av meg. Jeg vurderte innleggelse. Men så stod hun der, klar til å tilfredstille mine villeste fantasier, men hun ble ikke lenge. Hun kalte livstilen min deprimerende og selvdestruktiv, så stakk hun.

Bussturen går med til slike tanker og før jeg vet ordet av det er jeg på busstasjonen, hvor jeg går av og spaserer inn på bystasjonen i retning Polet. Det er masse ungdommer der inne og jeg presser meg inn imellom dem, jeg kjenner svetten begynne å renne og nervene står i høygir. Det er abstinensene som slår inn. Med frykt i blikket setter jeg opp tempoet, jeg begynner å skjelve, så jeg putter hendene i lomma. Snart der, snart.
Fremme ved kassen skjelver jeg fram en tohundrelapp og kassadamen ønsker meg med blikket god bedring. Utenfor Polet skrur jeg opp korken og gulper ned noen store munnfuller.

Plutselig kjenner jeg en hånd på skulderen - Du kan ikke stå her og drikke. Det er en vekter med stor brystkasse og en morsk stemme.

- Dra til helvete, kvitterer jeg, men jeg skur igjen korken og tar kvartingen i lomma.
Jeg går mot utgangen, krysser trafikken på vei mot lille lungårsvann og går rundt der med Kunstmuseet. Alt jeg kan tenke på er halvliteren med Murphis jeg skal bestille på Gjesthuset, stedet for alkoholiserte BA-journalister og RV-politikere. Et perfekt sted for en østlending som meg, plassert i feil by.

Jeg legger inn flere drikkepauser på veien og da jeg endelig er fremme kjenner jeg anpustenhet i brystet. Jeg må stoppe for å gjenvinne kontrollen før jeg går inn. Veronica har begynt å tappe ølet allerede da hun så meg ved inngangen og jeg kan se det hvite skummet renne over da jeg setter meg på barkrakken. Hun fyller ikke opp glasset helt for hun vet at jeg liker å tilsette litt medbrakt, noe jeg gjør så fort hun snur ryggen til.
- Tøff dag i dag? Det er Veronica som lener seg over baren mot meg så jeg kan se hele utringningen hennes.
- Ikke tøffere enn dager flest.
- Du ser litt herja ut, skal jeg ordne en pizza til deg? spør hun moderlig og berører hånden min med pekefingeren sin.
- Klarer seg med ølet, svarer jeg.

Vi to går langt tilbake i tid, jeg har vel gått på dette stedet daglig i sikkert fem år og hun har alltid jobbet der. Mennesker har kommet og gått, men dette er mitt eneste stabile, langvarige forhold - til en bartender. Gjesthuset har på den måten alltid stått som et monument over min begredelige tilværelse.
Jeg vet ikke hvor han kom fra, men plutselig satt han der, en kullsvart somalier. Han bestiller en øl og så oppdager han meg.
- Du ser ut som du har sett bedre dager, la meg spandere en øl på deg.
Jeg er ikke i humør, men en gratis øl sier jeg ikke nei takk til.
- Mudjahed her, sier han og strekker ut en hånd.
- Hellig kriger, svarer jeg.
Ølet kommer og jeg lurer i litt Kalinka fra kvartingen.
- Du må være forsiktig med den der, sier han gebrokkent, henvendt til flasken min som jeg plasserer i lommen.
- Dette er min styrkedrikk, sier jeg og tar en lang slurk av glasset. - Dessuten, er det ikke haram for deg å leske deg på Hansa-øl?
- Jeg tror ikke på den Gud som deler ut haramer i vildensky, svarer han.
- Hvilke Gud tror du på da? spør Veronica, hun har fulgt samtalen våres nøye fra sin plass bak bardisken.
- Jeg tror på den Gud som lar deg kose deg, en livsnytergud.
- Skål for den, sier jeg og reiser glasset. Vi skåler, etterfulgt av en liten periode med stillhet.
- Du vet, sier han ettertenksomt - Mitt hjemland er okkupert. Det pågår en frigjøringskrig der mens vi snakker.
- Okkupert av Etiopia ja, nikker jeg.
- Do kjenner historien? Jeg nikker. - De islamske domstolene tok makten, fortsetter han. - Og for første gang i mitt lands historie var det fred og stabilitet. Før Etiopia invaderte. De jævla korsfarerene.
Jeg har allerede nå begynt å vise interesse for denne mannen, han er litt av en karakter der han sitter å
og nipper til glasset og forbanner Etiopia. Ansiktet hans er rundt som en ball og med et innbydende smil kan han sjarmere hvem som helst i senk. Han er ikke store mannen, heller ganske kortvokst. Håret er klippet ganske kort så det er vanskelig å legge merke til krøllene, men de er der. Han har på seg en blå dongerijakke og grå dressbukse.
Vi bestiller enda en øl, denne gangen betaler jeg og så fort Veronica snur ryggen til tar jeg fram Kalinkaen og fyller opp glasset.
- Kan jeg også få litt, det er Mudjahed som har tatt en stor slurk av glasset sitt. Jeg fyller opp til kanten og han takker.
- Hva driver du med da? siden du kan sitte her å drikke på formidagen. Jeg ser han inn i øynene.
- Jeg jobbe på fabrikk, men ikke 100%, så jeg får noen fridager i uken. - Do da? hva gjør do?
- Jeg er en degenerert forfatter, svarer jeg.
- De ... hva for no?
- Degenerert.
- Hva betyr det?
- Det betyr at hun drikker for mye, Veronica hjelper oss igjennom språkbarrierene. - Hun er en alkoholisert forfatter, en eneste stor klisje, spør du meg, fortsetter hun henvendt til Mudjahed.
- Og du er en bartender, du skal ikke dømme folk på den måten. Du skal få oss degenererte til å føle oss bra med å være nettopp det. Det er jo bare sånn vi kommer tilbake.